Helt nede

[Arkna]

Hallo. Jeg er en tjej fra norge. Har det helt før jævligt nu og kjenner meg helt ensam, derfor skriver jeg her nu. Håper det er okey och at ni forstår vad jeg skriver. Behøver ikke svare om ni ikke vil, bare jeg kan få skrive litt her. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg...

Hele mitt liv har jeg hatat mitt utseende. Har flyttet rundt siden jeg var liten, mellom nord og sør, sverige og norge. Er 26 år. Jeg har hatt bulimi i 13 år och brukt droger/alkohol i flere år. Vært i behandling for droger och skal inn i behandling for bulimi for andre gang nu.

Men jeg har alltid kjennt meg annerledes og tenkt at ikke terapeutene har fattet min sjuke fokus på mitt utseende. På forum jeg har skrevet, er det nestan ingen som kjenner igjen seg. I går kom jeg på at jeg måtte finne ut om noen har det som meg. Da dukket BDD opp. Og det er det jeg har!!!! Der stod det svart på hvitt presis som jeg har det!!

Jeg får ikke gjort noen som helt ting. Sitter time etter time å titter meg i speilet! Ser næsan vokse og hvor forjævlig ful jeg er!!!!
Får høre av flere at jeg er en snygg tjej, men det kan jeg ikke tro på!

Jeg har tynt hår, stor konstig næsa, små innhulte øyne, små konstiga ører, ful hud, smala lepper, brede skuldrer, bred rygg, tjokk mage, tynne ben, fula fula knæn, store tær, kroppshår, slappa bryst (enda de er operert), breda overarmar, smal hals, bollemus.... Ja ALT på meg e fult, fult fult!!!!! Jeg haater å måtte bo i denne kroppen! Har lyst å skjære av meg kroppsdeler, spy, skrika, slå!! Tenker noen ganger på sjølmord som eneste løsning for å få fred. Droger och mat fungerer ikke.

Ska inn å operere næsan om en mnd. Men er redd jeg blir like missnøyd som med brystløftet.

Er i forhold nu. Er ikke lett. Vil bare skjule ansiktet og kroppen så han ikke ser hvor ful jeg er.
Min eks jeg var sammen med i fem år i tonårene, slog meg, tvang meg til å strippe mens han fortalte meg alle delene på kroppen min som var fult. Når han også så det, må det jo være sant?

Måste bare skrive dette en plass. Ble overlyckelig da jeg fant dette forumet. Norge henger etter, og jeg kjenner meg helt i villrådet her. Vet ikke hvor jeg skal begynne.

Hjelp, jeg orker ikke tvangstankene mer!! Klarer ikke fokusere på ting som må gjøres i hverdagen.